Cavasøndag: feltrapport

Dragvolling prøver cavasøndag

07:00 - Alarmen går. Lyden rekker knapt å registrere i trommehinnen før hånden spretter frem som en jungelkatt og slumrer. Det hele skjer så raskt at søvnen fortsetter uforstyrret. Ritualet gjentas hvert tiende minutt frem til klokken 08:00. Omsider gnir jeg søvnen ut av øynene og myser til låseskjermen for å orientere meg om hvilket fylke jeg bor i, hva klokken er, og ikke minst om hvilken dato det er i dag. Da ser jeg «søn» står med mellomstor skrift og stirrer meg i mine halvåpne øyne.

Faen.

Det var i dag jeg godtroende, og med et knippe kveldsselvtillit, hadde sagt ja takk til å bli med en gjeng gløsinger på konseptet «cavasøndag» - et ukjent og mystisk fenomen som for en enkel Dragvolling virker som noe man knapt kunne tort å begi seg til, men under dataingeniørene i TIHLDEs vinger burde det vel gå fint, så lenge man oppfyller kleskoden.

Formelt casual er stilen man bør gå for. En perfekt blanding av innøvd nonsjalanse - sprezzatura.

Idet vi ankommer vorset rundt klokken 10, og jeg får hilst på de andre oppmøtte, innser jeg at jeg kan få vansker med å komme inn med improviserte slengbukser, blazer og caps, ettersom outfiten, som ville gjort glansnummer på Dragvoll, skiller seg betraktelig ut blant de mer erfarne cavakrigerne som på mange måter har mestret fasitstilen. På tross av dette har jeg kommet til den konklusjon om det enten får briste eller bære, ettersom alternativet er en lengre busstur hjem, etterfulgt av rydding og vask av leiligheten – en monoton oppgave som i løpet av uken har blitt utsatt gang etter gang med den unnskyldning om at søndag tross alt er dagen for slike huslige plikter.

Køen dekker hele Solsiden, et område som denne dagen bærer feil navn. Når jeg omsider kommer inn i dette lokalet kalt ”Barmuda”, er slengbuksen klam og våt av yr og sludd fra køen. Vi kriger oss fram til et bord og står i tre nye kvarter for å få disse etterlengtede boblene det så innstendig fables om. Og når en først sitter der og drikker fra stettglass av plast og snakker med sidemannen om hva enn man snakker om på Gløs og BI - aksjer og årganger, antar jeg. Ja da begynner man å kjenne at det presser på blæra. Hodet sveiver febrilsk i 360 graders vinkel for å finne toalettet. Når jeg først finner frem, så oppdager jeg at vi er to hundre tørste mennesker som deler ett (1) toalett.

Hva skal en så gjøre da? Jeg ser det former seg en ny kø ved toalettet, og tungsinnet brer seg over meg idet jeg innser at blæra ikke får avlastning de neste par-tre timene.

En erfaren Cava-veteran tipser meg om at det finnes et større toalett oppe, og jeg får omsider gjort mitt fornødne. Nå kan kvelden formiddagen begynne. Stemningen stiger sakte, men sikkert med hver slurk av de kjølige boblene. Jeg prater meg varm om aksjer og formel-1 til jeg føler de innøvde setningene sitter, og jeg kjenner rytmen fra musikken har riktig virkning på humøret. Kanskje dette faktisk har noe for seg allikevel.

På veggen står det «live by the sun - love by the moon», men hvordan kan man elske som under månelyset når man er i sveiseblind og utilregnelig tilstand før ettermiddagstider? Svaret blir vel kort og godt at Cavasøndag ikke er helgens hovedattraksjon, men snarere heller en snerten avslutning på uka. Man drar på mange måter ikke på cavasøndag for noe annet enn cavasøndag, om det gir mening.

Krigingen i køen og kampen om boblene har på mange måter sin egen sjarm, der den minner oss på om at helgen ikke nødvendigvis behøver å avsluttes med den deprimerende og angstinngytende søndagen, men snarere heller kan kombineres med mer kø-kriging og bobler, og dermed kan søndagsvasken og andre forpliktelser utsettes på ubestemt tid, ettersom cavasøndag tross alt er gyldig fravær, eller …?

skrevet av Erlend Vikestad

Forrige
Forrige

Ny student ved historie?

Neste
Neste

DHS sitt reisebrev fra Edinburgh!